Drømmen om nummer to.

(I will not translate this long text to English. Click HERE to get a translation from Google Translate.)

 

 

Dette ble skrevet en måned før Anton kom hjem.

Ønsket har vært der lenge. Så fort valpestadiet er over, lengter man tilbake, men virkeligheten innhenter deg jo igjen, for man kan jo ikke ha valp i huset hele tiden. Det hadde man vel kanskje blitt sprø av i lengden også. Det er jo så deilig når de blir store.

 

En liten tanke kom i sommeren 2011, da vi trodde at Kaspar skulle bli pappa. Dessverre ble det ikke valper, men jeg visste jo uansett at det passet dårlig med en valp da, siden jeg egentlig skulle gå på skole.

 

Så ble det parring med Tindra og en annen hannhund hos Yvonne Mattsson i starten av januar, og da tok tankene over. Lengselen etter en til å kunne gi kjærlighet til. En lekekamerat til Kaspar og en «lillebror» som kunne holde den selskapssyke vofsen min med selskap. Også et håp om at Kaspar ikke blir en «sær, gammel gubbe,» fordi han vil lære seg å måtte dele med en annen.

 

Men det var ett problem... Mamma... Jeg var overbevist om at det ville være uaktuelt. Jeg var så sikker på å få et nei, at jeg vurderte å droppe hele greia, fordi jeg visste hvor mye et nei ville bryte meg ned. Så jeg gjorde det jeg tenkte var lurest. Å skrive et brev, så jeg fikk ned alle tanker og meninger uten å bli avbrutt. Brevet ble på tre sider...

 

12.januar sa mamma ja til valp, og jeg ble så overrasket og overlykkelig at tårene rant. Jeg trodde ikke det var sant, og som den pessimisten jeg er, så var jeg altfor redd å håpe for mye. Man blir jo så ofte skuffet. Valpene hos Yvonne var ventet ca 7.mars, og jeg ventet og ventet og ventet. Visste at det ikke ville bli fler enn 3-4 valper, men jeg ventet jo på Anton, og var overbevist om at han ventet på meg også.

 

Men så kom skuffelsen. 6.mars ble det født tre tisper. Jeg følte meg tom, jeg gråt, jeg bannet. Jeg følte at Anton hadde dødd fra meg allerede. Prøvde å tenke at «Hvis jeg får muligheten, er det jo ikke så ille med tispe heller,» men hjertet ville ikke høre. Hjertet var innstilt på Anton, og ville ikke endre på det. Og det er jo hjertet man skal høre på.

 

Så 7.mars begynte letingen igjen. Jeg fant to danske kenneler. Den ene hadde allerede et valpekull som var 4 uker, og den andre ventet valper i midten av mars. (Senere viste det seg at tispa hos den andre kennelen ikke bar på valper allikevel. Skjebnen, den skjebnen.)

 

Egentlig var den første kennelen uaktuell, fordi valpeleveringen var for tidlig. Mamma skulle ha eksamen 2.mai, og jeg tenkte at det går ikke med valp i hus før det.

 

Men jeg sendte oppdretter Charlotte Helvig en mail allikevel. Først bare med spørsmål om å se flere bilder av hannhundene.

 

Jeg la henne til på facebook og så fort hun godtok kjappet jeg meg inn for å se på bildene...

 

Der var han. Hannhund nummer 3. Jeg falt pladask. Visste allerede da at denne blir min! Selvom ingenting var avklart med hverken Charlotte eller mamma. Jeg måtte bare ha han, koste hva det koste ville. Da bildet åpnet seg, var det Anton sine øyne jeg møtte. Han hadde jo ventet på meg hele tiden, han ventet bare på at jeg skulle finne han.

 

Da gikk det unna. I løpet av få timer hadde jeg reservert valpen, og tenkt ut besøksdag, henting, papirmølla som måtte startes. Det gjensto bare å spørre mamma, igjen... Veldig nervøs sendte jeg et spørsmål på melding, og heldig som jeg er var svaret positivt denne gangen også! Hva skulle jeg gjort uten mamma...

 

 

10.mars var det endelig. Anton var min. Og det var kun 33 dager til henting.

 

Copyright © Oda Wennerstrand.