En kjærlighetserklæring.

(I will not translate this long text to English. Click HERE to get a translation from Google Translate.)

 

Dette blir langt. Jeg forventer vel ikke at folk skal lese alt, men om du gjør det, vil du kanskje få et bedre bilde på mitt utrolig sterke bånd til Kaspar.

 

Det hele startet vel sommeren 1993 da jeg som 1-åring satt på terrassen og sa «voff voff» til alle maurene som krøp forbi. Det må ha startet da, for jeg kan ikke huske noe annet enn at jeg alltid har elsket hunder, men jeg visste at det ikke var noe vits i å ta opp temaet hjemme.

Pappa skulle ikke ha hund. Ikke snakk om. Han jaktet hver høst og vi var masse ute i naturen, men hund? Uaktuelt. Og min pappa var en streng mann som jeg hadde stor respekt for, så derfor lot jeg også det temaet ligge.

Så mistet jeg min elskede pappa av kreft 24.september 2004. Som den pappajenta jeg var mistet jeg mitt forbilde, min helt og min superstjerne, han jeg elsket mest i verden.

 

For første gang opplevde jeg å miste «gutten» som betydde mest i livet mitt.

 

 

1 år etter, på pappa sin bursdag, kom min tante med en gave til meg og Mads. En katt. Ja, du hørte riktig, en KATT. Jeg brøt helt sammen. Der var drømmen om en hund knust. Hvertfall frem til jeg flyttet hjemmefra, noe som fortsatt kunne være mange år til.

 

Men ukene og månedene gikk og så var Rasmus en høyt elsket katt, verdens vakreste gråpus!

Han kunne følge meg hundre meter ned til hovedveien da jeg skulle på skolen, for så å snu og rusle hjem igjen.

Sommeren kom, Rasmus var 1 år, og jeg glemmer ikke den ettermiddagen vi satt på garasjetaket. Jeg skuet utover, mens Rasmus hoppet fra garasje til garasje og kom bort til meg innimellom for litt kos. Selv om det ikke kunne sammenlignes med noen hund, så elsket jeg han, så høyt som en katt kan elskes.

Så kom 14.september 2006. Rasmus ble påkjørt og døde momentant. Jeg kom hjem og der lå han på sofaen uten en skramme. Lille gutten min. Han fikk ligge den siste natten på sofaen, før vi begravde han morgenen etter. Kun 11 måneder fikk vi ha han hos oss.

 

 

For andre gang på to år mistet jeg gutten som betydde mest i livet mitt.

 

 

 

Jeg hadde tenkt på samtalen i evigheter. Å spørre mamma om hund. Noe så skummelt, frykten for å bli møtt med et plent nei. Da Rasmus døde, vokste jo håpet litt igjen, selv om jeg var fra meg av sorg. 2 dager etter Rasmus døde spurte jeg.

 

 

«Du mamma, nå som vi har klart å komme oss gjennom det å miste pappa, og nå miste Rasmus, så tror jeg vi skal klare å ta oss av en hund.» «Ja, Oda, det tror jeg også.»

 

 

Så var mølla i gang. En måned etter var Brit kontaktet og ennå en måned senere dro vi på besøk til Kennel Nordkooik.

Timesvis ble brukt foran dataen for å lese informasjon, lagre bilder, tenke ut navn og skrive dagbok om ventetiden. Jeg handlet inn alt det nødvendige, noe jeg storkoste meg med.

 

For så mange er det bare en hund. For meg var det et familiemedlem, en bestevenn og et «barn» som skulle komme i hus. Jeg lengtet så etter å ha ansvar for noe, gi kjærlighet til noen, som ga all kjærlighet den kunne tilbake.

Til dags dato vet jeg fortsatt ikke hvordan jeg kom på navnet Kaspar. Mitt favorittkosedyr het Kasper, men hvordan jeg kom frem til å bytte ut en bokstav og kalle han Kaspar aner jeg ikke.

Det var jo også jentenavnet som ble fokusert på, for i utgangspunktet ønsket jo vi oss ei lita Selma.

 

 

16.august 2007 fikk vi et hint fra Brit om at fødselen var i gang, og det tok lang tid før jeg sovnet den kvelden. Denne natten hadde jeg en helt spesiell drøm. Jeg har alltid ønsket meg en datter som min førstefødte, tanken på en sønn har gitt meg litt panikk. I denne drømmen ble jeg mamma for første gang, til verdens vakreste lille gutt, og vi satt i bilen på vei hjem fra sykehuset da han tok et hardt grep rundt lillefingeren min og jeg tenkte at «deg vil jeg ikke bytte ut for alt i verden!»

 

Så ble det morgen, jeg sto opp og fikk beskjeden om at det kun ble født en tispe i kullet, så det måtte bli hannhund på oss. Men da føltes det helt greit! Det var jo Kaspar som hadde stukket innom i drømmen min. Han var ment for meg. Vi var ment for hverandre. 17.august 2007 klokken 00:12 så gutten min dagens lys.

 

 

Etter 8 uker kom Kaspar i hus og livet fikk en helt ny mening.

Den første natten tror jeg jeg satt ute i hagen i en time og ventet på at Kaspar skulle tisse, før jeg ga opp og tok han med inn igjen. Han sov i bur ved siden av senga mi og jeg elsket å bli vekket av små pip om morgenen. Dagene fløy av sted og jeg kunne ikke vente med å bli ferdig på skolen, for så å løpe over veien og komme meg hjem til Kaspar.

Jeg vet jo at hunder ikke har en garanti for å leve i 10-12 år, men det kom allikevel som et sjokk da Kaspar ble forgiftet kun 10 måneder gammel...

 

 

Jeg hadde fri fra skolen og vi lekte i hagen en nydelig junidag. Jeg skulle finne frem hindere til agility, mens Kaspar løp rundt på et åpent område bak huset. Jeg syns jeg ser han sluker noe og 30 sekunder etter begynner han å kaste opp, før han faller mer og mer sammen. Jeg forlot et vidåpent hus, tok Kaspar på armen og tok fatt på de 200 meterne til dyreklinikken.

I tilfelle du skulle lure; en bevisstløs hund er tung! 12 kilo føltes plutselig som 30.

Jeg løp langs hovedveien og klarte omsider å kaste meg inn på gulvet på klinikken mens jeg ropte «JEG TROR HAN DØR!» Veterinæren hadde satt siste stinget på en operasjon og alle kom til for å hjelpe meg. For hvert kvarter som gikk fikk vi litt flere livstegn, litt flere positive tanker.

Utpå ettermiddagen fikk vi lov til å dra hjem, med en slapp gutt, som lå resten av dagen på stuegulvet innpakket i tepper.

 

 

Dagen etter måtte vi tilbake på sjekk på dyreklinikken, og heldigvis var forbedringen enorm! De fant aldri ut hva som skyldtes forgiftningen. Sammenbruddet mitt kom allikevel ikke før veterinæren sa: «Hadde du kommet ett minutt senere, så hadde han ikke overlevd. Du reddet livet hans.»

 

Den dagen jeg trodde at jeg skulle miste gutten som betydde mest i livet mitt for tredje gang på fire år.

 

 

Så kom det en annen gutt inn i livet mitt, som kom til å bety litt mer for meg enn jeg skulle ønske. Kaspar forgudet han, men dessverre ble han ikke værende så lenge som jeg håpet.

Og det er vel spesielt dette som førte meg ennå nærmere Kaspar og som gjorde meg ennå mer avhengig av han.

Jeg måtte på en eller annen måte komme meg ut av senga og huset, og på grunn av Kaspar måtte jeg jo det. Jeg trengte å få tankene over på andre ting og lufte hodet, så det var denne høsten jeg begynte å gå flere og lengre turer. Jeg trengte å bli møtt med grenseløs kjærlighet, noe bare Kaspar klarte å gi meg. Den logrende halen hver eneste gang jeg kom hjem.

Da han lå inntil meg på de tyngste dagene og ikke en gang løftet hodet, fordi han forsto.

 

 

Alt vi har gjort sammen. Kjøreturer, overnattingsbesøk, kooikertreff, utstillinger, lange skogsturer i ensomhet, turer sammen med andre hunder, valpevisitter, bursdagsfeiringer, sykkelturer, joggeturer, badeturer, fotograferingsstunder, avskjeder, gjensyn, hytteturer, agilitytreninger, morgenturer i soloppgang og sist men ikke minst all kos og klapp og klemming.

 

All den personligheten han har, så mye sjel, humor og tanker.

Enkelte ganger jeg snakker til han føler jeg at han svarer med blikket han gir meg.

 

 

Takk for alle gode og vonde dager du har fått meg igjennom.

Du er glede, du er kjærlighet, du er livet.

Jeg elsker deg.

 

 

 

Copyright © Oda Wennerstrand.